Jeg – en potensiell overgriper?

Kunne det vært meg? Tidligere i høst, etter å ha lest boka “En riktig våldtäktsman” av Katarina Wennstam, prøvde jeg å stille meg selv det spørsmålet, i all ærlighet. Jeg prøvde å svare på det på min egen blogg. Jeg fikk det ikke til. Jeg klarte aldri å ferdigstille det blogginnlegget. Det var rett og slett for vanskelig, for tungt. For det ærlige svaret er “jeg vet ikke”. I keld begynte jeg å skrive en kommentar på en bekjents innlegg på Under Arbeid, hvor jeg gikk inn på dette, og kom frem til at jeg like gjerne kunne prøve å skrive ut den originale bloggposten.

Det intuitive svaret på spørsmålet er nei. Jeg er ikke en potensiell voldtekstmann. Jeg kunne aldri tvunget meg til sex med en kvinne mot hennes vilje. Overgripere er avvikere, traumatisert av vonde opplevelser i barndommen, frustrerte og bitre tapere som bruker makten i voldtekten til å «ta hevn», sosiopater. De er ikke som deg og meg.

Forskningen støtter dette synet, i alle fall delvis. Menn som voldtar faller ofte inn i noen kategorier. Traumatiserte. Sinte og frustrerte, med en følelse av maktesløshet og manglende selvtillit. Impulsive personer med sosiopatiske trekk.

Samtidig er det en stor gråsone her. Jeg tror ikke jeg er noen potensiell voldtektsmann. Som jeg skrev, jeg kunne aldri tvunget meg til sex med en kvinne mot hennes vilje. Derimot vet jeg at jeg har vært i situasjoner jeg i etterkant har angret på det jeg gjorde. Der jeg har sett, i etterpåklokskapens lys, at det jeg gjorde ikke var forsvarlig. At jeg gikk for langt, ikke hadde kontrollen, ikke forsikret meg om at partneren min var med. Med elementer som alkohol, maktrollespill, eller faktisk makt- eller autoritetsforhold, om enn bare uformelle, kan dette med samtykke lett bli en gråsone (noe jeg også har skrevet litt om tidligere). Jeg har vært innom den gråsonen. Det har heldigvis gått bra. Jeg har gjort det eneste jeg følte har vært riktig, å ta kontakt for å forsikre meg om at sexpartneren min har hatt det bra, og har heldigvis fått vite at de har opplevd det som skjedde som noe positivt.

Men det visste ikke jeg der og da. Det at jeg i etterkant var usikker, selv om usikkerheten bare var en liten, gnagende usikkerhet, er ikke bra nok. Jeg ser tilbake, og innser at jeg bare trodde der jeg burde visst. Jeg trodde alt var greit – og det var det – men jeg ser at jeg ikke hadde nok kontroll over situasjonen til å vite at alt var greit.

Å innrømme overfor meg selv at jeg kunne ha gått over grensa, at jeg faktisk er i stand til å begå et overgrep – ikke med vilje, men av uforsiktighet – var vanskelig. Å faktisk stå frem med denne innrømmelsen er kanskje enda vanskeligere. Men jeg tror det er viktig å gjøre det. For min egen del er det viktig å innrømme muligheten til meg selv, for om jeg vet at det er en mulighet er jeg bedre i stand til å unngå det. Finnes ikke muligheten i min bevissthet, så tror jeg meg ikke i stand til det. Da kan jeg på en måte gjøre hva jeg vil – for jeg kommer jo ikke til å gå over grensa uansett. Å skrive om det er viktig fordi jeg tror de fleste menn er som meg – i bunn og grunn gode menn, men i stand til å i uforsiktighet gå for langt*. Jeg tror og at om vi klarer å innrømme for oss selv muligheten – hvor usannsynlig den enn er – så er vi bedre i stand til å unngå at den blir en realitet. Om jeg kan få andre menn til å ta en ærlig, dyp titt inn i seg selv, så er det verdt det.

*Når det er sagt, så tror jeg ikke de fleste overgripere er som meg. De fleste overgripere er kanskje heller motsatt, i den forstand at de ikke klarer å ta ansvar for sine egne handlinger og innrømme at de er i stand til å begå overgrep. De fornekter realiteten og ser ikke på det de selv har gjort som et overgrep, eller de bryr seg rett og slett ikke om konsekvensene handlingen har hatt for offeret. Deres overgrep er ikke tilfeller av å ha vært uforsiktig, men av villet utnyttelse og forvridde idéer om hva som er og ikke er akseptabelt, hva som er og ikke er overgrep.

Som et postscript vil jeg gjerne linke til en tekst ei venninne sendte meg etter at jeg postet dette. Den handler om noe litt annet; om overgriperne jeg snakker om i fotnoten, som står for de fleste overgrepene (mange vil nok bli skremt over hvor stor andel av den mannlige befolkningen det er snakk om), og hva vi kan gjøre for å innskrenke spillerommet deres og gjøre problemet mindre. Om du har kommet så langt i mitt innlegg her at du leser dette, anbefaler jeg deg å gå og lese denne og.

Advertisements

About Torp

A sociology student from Norway. Enjoys good food, good drink and good discussions about society and current events, and will probably end up writing about these topics.
This entry was posted in Comments, Norsk, Personal and tagged , , . Bookmark the permalink.

One Response to Jeg – en potensiell overgriper?

  1. Veldig bra at du er modig nok til å reflektere over dette. Det er den typen bevissthet vi trenger, alle sammen 🙂

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s