Den seksuelle gråsonen

Denne teksten ble skrevet som min semesteroppgave i faget “KULT2206 – Perspektiver på kjønn”, ved NTNU, våren 2013.

Marthe Michelet skriver i Dagbladet 6. desember 2012 om problemet med den seksuelle gråsonen (Michelet 2012). Området der grensa mellom friheten til å ta egne valg – selv om de skulle være dumme – og friheten fra å bli utnyttet av personer med mer makt og erfaring enn en selv blir utydeliggjort. Den konkrete bakgrunnen er Ingebrigtsen-saken. Saken omhandlet Arbeiderparti-politiker Roger Ingebrigtsen, som i en alder av 37 år hadde et seksuelt forhold til en 20 år yngre jente aktiv i partiet. Jenta stod senere frem og fortalte at hun hadde følt seg presset til forholdet, men valgte å ikke anmelde. Saken illustrerer godt den seksuelle gråsonen, der tilsynelatende frie valg blir gjort av kompetente aktører, samtidig som maktforhold og [noe… hva blir ordet her?] spiller inn og gjør farvannet grumsete. Michelet bygger på saken og debatten i etterkant for å belyse gråsoneproblematikken, og jeg ønsker her å gå dypere inn i dette, og kanskje prøve å peke ut noen veier som kan hjelpe oss i retning av å skape en syntese av de to motstridende prinsippene –friheten til og friheten fra.

Slike gråsoner er ubehagelige. De er områder der tvetydigheten og usikkerheten hersker, og de fleste av oss liker ikke den opplevelsen. Da blir det lett å prøve å bryte gjennom uklarheten og finne en forklaring, en ideologi, som styrker kontrasten og gjør det lettere å se hva som er rett og hva som er galt. Her drar Michelet frem to ekstremer: radikalfeminismen og liberalfeminismen, som noe karikert kan sies å prøve å henholdsvis svartmale og hvitmale gråsonen, selv om de faktiske synene innad i miljøene selvsagt er mer nyanserte. Den radikalfeministiske tankegangen vektlegges maktstrukturene i patriarkatet, og hvordan disse gir en gruppe aktører – menn – større handlingsrom til å oppnå det de ønsker (Lorentzen og Mühleisen 2006). Kvinners valg er fra dette synet kun delvis frie, styrt av en rekke eksterne forventninger og internaliserte verdier, og situasjonens makt kan bli så stor at valgene i realiteten er ufrie, til og med om de ikke oppleves så av kvinnen selv.

På den motsatte siden av spekteret setter Michelet liberalfeministene. Liberalfeminismen Michelet snakker om baserer seg på liberal, individualistisk filosofi, og legger dermed en antagelse om at valg er frie og rasjonelle til grunn. Med dette grunnsynet blir gråsonene forstått på en helt annen måte, og det sentrale spørsmålet blir det om samtykke eller mangel på dette. Situasjonens makt – alle de eksterne faktorene som spiller inn og påvirker valgene – blir tilsidestilt, og ansvaret for handlinger og de resultatene som følger legges dermed på kvinnen selv – gitt, selvsagt, at det ikke foreligger faktisk tvang.

Begge disse ståstedene blir problematiske i møtet med opplevd virkelighet. Gjennom fokuset på forenklede kriterier underkjennes på mange måter opplevelsene de involverte har av situasjonene, til fordel for en slags objektivisert virkelighetsforståelse av hva som “egentlig” har skjedd. Den liberalfeministiske forenklingen, der problemet blir redusert til samtykke/ikke samtykke, forviser som sagt i stor grad de subjektive opplevelsene av situasjonens makt til periferien. Å ansvarliggjøre individet for egne valg og handlinger på denne måten flytter forståelsen av hendelsesforløpet bort fra en forståelse der situasjonen og de sosiale strukturene legger føringer. Effekten av dette er at ansvaret for utfallet flyttes fra de med relativt mer makt til de med relativt mindre makt. De med mer makt er nemlig bedre i stand til å definere eller utnytte situasjonen og rammene rundt interaksjonen, og når disse blir usynliggjort, kan maktpersonen utøve sin makt i det skjulte, uten å måtte gå til bruk av tvang. Karen Rian (1982) påpeker at samtykke og selvbestemmelse ikke nødvendigvis er det samme. For at en handling skal kunne sies å være selvbestemt må den være et aktivt valg tatt i en situasjon der flere meningsfulle alternativer eksisterer, og en forenkling av gråsonen til spørsmålet om samtykke mister denne viktige nyansen. Et samtykke er ikke mye verdt når alternativene oppleves som vanskeligere enn å bare la seg bli ført av den aktive parten.

Den radikalfeministiske tilnærmingen fører derimot med seg andre problemer. Tanken om at alle valg som ikke blir gjort i en kontekst av likhet nødvendigvis er ufrie ugyldiggjør mange valg, og det legitime handlingsrommet for individene innskrenkes. Radikalfeministisk teori henter mye av grunnlaget for denne argumentasjonen fra marxistisk teori og konseptet om falsk bevissthet. Ifølge denne teorien skjuler de institusjonelle strukturene i samfunnet de faktiske maktrelasjonene mellom grupper og individer. Gjennom slik falsk bevissthet blir spesielt de undertrykte grupper villedet til å tro at den strukturen de er sosialisert inn i er bra, og vil kjempe for de verdiene som ligger i samfunnet, selv om de faktisk har en negativ effekt på dem som individer eller gruppe (Hansson 2008:74). En slik tilnærming, selv om den påpeker noe viktig, fratar likevel den undertrykte eierskap til det handlingsrommet hun faktisk har. Sosiologen Dorothy Smith (2005) mener at folks konkrete opplevelser av sin egen situasjon må settes i sentrum. Maktstrukturer bør utforskes, men de bør utforskes fra et standpunkt som tar de konkrete opplevelsene på alvor, og ikke forkaster dem som formet av en ekstern kraft (patriarkatet, kapitalismen) om de ikke passer inn med den «rette» måten å oppleve situasjonen på ifølge det teoretiske ståstedet. En teori om kvinners situasjon som underkjenner store deler av den kvinnelige befolkningens opplevelse av sin egen situasjon som i beste fall irrelevant, i verste fall gal, har et stort problem med å forklare og forstå samfunnet.

Det handler i bunn og grunn om handlingsrom. Gråsonen dukker opp der en aktør ikke har flere gode og meningsfullte alternativer å velge mellom, når de eksterne strukturene i samfunnet blir grensesettende heller enn muliggjørende for den ene parten i en samhandling. Det er ikke urimelig å påstå at kvinners handlingsrom på det seksuelle felt er mer innskrenket enn menns. Både sosialt og biologisk er kostnadene større, og dette har en betydning for hvor gode forskjellige valg blir. Kvinner forventes å være den passive parten, hvis hovedvalg er å si ja eller nei til mannens tilnærminger, og både det å bryte med denne normen – å være aktiv i søken etter sexpartnere – og det å takke ja til for mange ses ned på. Den biologiske forskjellen i kostnader er takket være prevensjon heldigvis sterkt redusert, men fremdeles er det kvinnen som bærer kostnadene om noe her skulle gå galt. Likevel er det å anta at asymmetri i handlingsrom, som i bunn og grunn er asymmetri i makt, nødvendigvis fører til utnyttelse, en feilaktig slutning. Valg som rent overfladisk kan virke å være underlagt strenge eksterne rammer kan vise seg å være valg tatt av aktive aktører som på en kompetent måte navigerer handlingsrommet sitt. Kanskje ville valgene sett anderledes ut om handlingsrommet var større, men valgene oppleves likevel som meningsfulle for individet. Samtidig kan de og oppleves som høyst problematiske, det minste av flere onder, som eneste utveien ut av en ubehagelig situasjon. Den eneste måten å finne ut av hva som gjelder for en gitt situasjon er å gå inn i den og få de involvertes opplevelse.

Gråsonen er altså, slik jeg oppfatter dem, av natur nettopp gråsoner – hverken svarte eller hvite, et område der fortolkningen av situasjonen er viktigere enn en objektiv oppramsing av hendelsesforløp og rammer. Situasjonen kan ikke forstås objektivt, men kun fra subjektive standpunkt. Forsøkene på å bryte inn i gråsonen og definere et objektivt standpunkt som disse subjektive standpunktene skal vurderes ut fra vil dermed av nødvendighet innskrenke og undertrykke. Å svartmale umyndiggjør, å hvitmale skjuler overgrep og utnyttelse. Samtidig virker det klart at noe må gjøres. Ikke bare oppleves gråsonen ubehagelig, en grå flekk på kartet som vi ikke klarer forstå, det ligger faktisk mange skjebner som kunne vært bedre gjemt der inne. Men om vi ikke kan utvikle et objektivt standpunkt å løse problemet fra, hva kan vi gjøre?

Løsningen synes for meg å være todelt. For det første må det settes søkelys på gråsonen. Forskning – som tar subjektenes standpunkt på alvor – må gjøres for å avdekke hvordan maktstrukturer virker inn i folks konkrete opplevelser. En tilnærming i retning Dorothy Smiths institusjonelle etnografi må brukes, slik at både strukturene og de subjektive opplevelsene av disse får sin plass. Denne kunnskapen må så tilbakeføres til de som lever i gråsonen. Kun gjennom å selv være i stand til å gjenkjenne situasjonens makt kan kompetente aktører motsette seg dem. Men dette må ikke gjøres på en fordømmende måte, det må gis rom for at noen på tross av maktulikhetene faktisk finner disse valgene tiltrekkende. Videre må det arbeides for at folk er i stand til å nyttiggjøre seg av informasjonen. Det trengs ikke bare kunnskap, men kompetanse i å motsette seg situasjonsmakten når denne oppleves. Tilslutt må også kunnskapen spres oppover i systemet, og det må arbeides politisk for å utvide handlingsrommet til kvinner (og andre med relativt mindre makt) slik at gråsonen blir mindre. Det er en utopi å tro at den kan fjernes helt, og å bortdefinere den skyver den bare ut i periferien, gjør den usynlig (og med det også de mennesker som gjør sine valg i gråsonen). Ved å istedenfor ta den på alvor som den gråsonen den er kan man gjøre det mindre problematisk for de som trår inn i den – frivillig eller ufrivillig – å navigere på en kompetent og god måte.

Referanser

Hansson, Finn (2008) Definisjon av falsk bevissthet. I Korsnes, Olav (red.). Sosiologisk leksikon. Oslo: Universitetsforlaget.

Lorentzen, Jørgen og Mühleisen, Wenche (2006). Kjønnsforskning. En grunnbok. Oslo:Universitetsforlaget.

Michelet, Marte (2012). «Frihet fra, og frihet til». Kronikk i Dagbladet, 6. desember. Hentet 18.3.2013 fra http://www.dagbladet.no/2012/12/06/kultur/debatt/ideer/feminisme/sex/24705229/

Rian, Karen (1982). «Sadomasochism and the social construction of desire.» I Linden, Robin Ruth (red.). Against Sadomasochism: A radical feminist Analysis. San Francisco, Calif. : Frog in the Well

Smith, Dorothy E. (2005). Institutional ethnography: a sociology for people. Lanham, Md.: Altamira