Politikk og gener

Det foregår på ny en liten Hjernevaskdebatt. Morgenbladet har i anledning 5-årsjubileet for programmet satt opp en serie debatter, hvorav den tredje i rekken, sendt kvelden før 1. mai, handlet om klasse og “klasseparadokset”. Hvorfor er det slik at ens sosiale klasse fremdeles går i arv i egalitære Norge? Kan det skyldes medfødte, arvelige egenskaper?

Jeg har ikke tenkt å svare på det spørsmålet. Nei, dette er en liten rant om de politiske implikasjonene av argumentet om at klasse går i arv på grunn av medfødte, arvelige egenskaper. Jeg har nemlig merket meg at mange på venstresiden har en sterk motstand mot denne påstanden. Det sies at det er den samme gamle argumentasjonen som har blitt brukt av overklassen tidligere, i ny innpakning. En legitimeringsstrategi for å forklare hvorfor akkurat de som sitter på toppen fortjener å sitte på toppen. Men er det det?Retorikken er til forveksling lik, og jeg setter gjerne penger på at høyresiden vil bruke resultatene for det det er verdt, men de politiske implikasjonene av denne debatten må virkelig nyanseres litt. 

Om det er tilfelle i dag at ens posisjon i samfunnet i stor grad skyldes medfødte egenskaper*, så er det ene og alene fordi vi har et såpass egalitært samfunn som vi har! Et samfunn der ens sosiale bakgrunn, hvem man kjenner eller hvem ens far er, ikke har så alt for mye å si (og sammenlignet med mange andre land har det i Norge relativt lite å si, selv om det er langt fra insignifikant), så vil de ikke-sosiale (som genetiske og hormonelle) påvirkningene ha mer å si for hvor du ender opp og hva du gjør, enn i et samfunn der din sosiale bakgrunn har mer å si. Vi er ikke tabula rasa. At forskningen viser at genetisk bakgrunn har mye å si for hvor du havner i samfunnet må altså ikke forstås som et argument for høyresideideologi. Tvert om! Det må heller forstås som et resultat av venstresidepolitikk.

Ikke at jeg mener vi er i mål. For det første betyr sosial klassebakgrunn fremdeles en del, også i Norge. For det andre har vi fremdeles et verdisystem basert på konsum, som ikke er bærekraftig. For det tredje er det nok av mennesker i verden som ikke lever i et samfunn der deres sosiale bakgrunn ikke har noe særlig å si.

Det man egentlig bør konludere med, om man velger å stole på konklusjonene fra atferdsgenetikken, er at forskjellene innad i den overklassen nesten alle i Norge er født inn i, “norsk statsborger”, i liten grad skyldes sosial bakgrunn. Du og jeg sitter begge upstairs.

Kort oppsummert:
Mer frihet og likhet -> mindre betydning av foreldres sosiale klasse -> mer betydning (relativt til annet) av genetiske forskjeller. Vi har gjort det bra med dette innad i Norge, men konklusjonene fra atferdsgenetikk om at gener har stor betydning kan ikke generaliseres til å gjelde mennesker generelt, kun mennesker som lever i relativt egalitære samfunn.

Ja, og så er vi nesten alle her i Norge overklassesvin.

Og forresten, gratulerer med dagen, kamerater!

*Forskningen tyder på det, men det kan pekes på en del metodiske svakheter som gjør resultatene mer usikre.

Posted in Uncategorized | Tagged , , , , , | Leave a comment

Om kjønn, biologi og sosialisering

Denne teksten var originalt et innlegg på et kommentarfelt på Aftenposten. Jeg har bearbeidet den litt for at den skal kunne stå for seg selv, men den er likevel ikke mye mer enn et kort debattinnlegg.

 

I debatten om kjønn og likestilling blir det gjerne dratt opp argumenter om at det er “naturgitte biologiske forskjeller” mellom menn og kvinner. Menn har mer tesosteron, er større og sterkere, har mer konkurranseinstinkt. Kvinner er omsorgsfulle og mer sosialt intelligente.

Men hva er egentlig “naturgitt” med disse biologiske forskjellene? Joda, det eksisterer noen forskjeller mellom menn og kvinner, men i hvilken grad er de biologiske, og i hvilken grad er de sosiale? Går man inn og studerer det spørsmålet, er det ikke svaret så lett som man ved første øyekast skulle tro. De “naturgitte” biologiske forskjellene påvirkes nemlig av sosiale opplevelser.

La oss for eksempel ta testosteron. Det er ganske klart at det er en sammenheng mellom testosteron og konkurranseinstinkt. De med høyt konkurranseinstinkt har generelt sett høyere testosteron enn de med lavt, i alle fall om man sammenligner to av samme kjønn. Menn har høyere testosteronnivå enn kvinner, og jevnt over høyere konkurranseinstinkt. Det taler jo en ganske tydelig tale.

Men vent litt! Det å vinne øker testosteronnivået. Eller for å si det på en annen måte – det å drive med konkurransepregede aktiviteter øker testosteronnivået. Er det da testosteronnivået i seg selv som øker konkurranseinstinktet, eller det å drive med konkurransepregede aktiviteter? Har mennesker med høyt testosteronnivå høyt konkurranseinstinkt fordi de har høyt testosteronnivå, eller har de høyt konkurranseinstinkt fordi de driver med konkurransepregede aktiviteter?

Og her er det mellom jenter og gutter ganske store forskjeller. De egenskapene vi dyrker frem i et barn er også de egenskapene som vil bli mest velutviklede (skoleprestasjonene i visse asiatiske land skyldes ikke biologi, men kultur). Gutter oppfordres fra de er små av til aktiv, konkurrerende lek, mens jenter oppfordres til samarbeidende, omsorgs- eller relasjonsrelatert lek (en rask titt i nærmeste leketøysmagasin viser trenden ganske tydelig, og den virker å ha blitt forsterket de siste årene). Hvor stor del av den endelige forskjellen mellom menn og kvinner skyldes da biologien, og hvor stor del skyldes de små dyttene vi gir barn i den ene eller den andre retningen?

Jeg har ikke noe klart svar på spørsmålet mitt denne gangen heller. Jeg har bare mine egne observasjoner, som tyder på at jenter og gutter fremdeles belønnes for forskjellige ting i barndommen, i ungdommen, og i voksen alder, og mener at det burde være ganske tydelig at forskjellige strukturer for hvordan vi belønner personer helt naturlig fører til at vi tar forskjellige valg. Våre valg farger også hva vi verdsetter. Begge disse påstandene har god støtte i empirisk forskning, og det burde dermed ikke være lange hoppet derifra til å si at forskjellene i hvordan vi behandler jenter og gutter har betydning for hvordan disse senere velger, og hva de mener er viktig når de velger.

Posted in Uncategorized | Tagged , , , | Leave a comment

Jeg – en potensiell overgriper?

Kunne det vært meg? Tidligere i høst, etter å ha lest boka “En riktig våldtäktsman” av Katarina Wennstam, prøvde jeg å stille meg selv det spørsmålet, i all ærlighet. Jeg prøvde å svare på det på min egen blogg. Jeg fikk det ikke til. Jeg klarte aldri å ferdigstille det blogginnlegget. Det var rett og slett for vanskelig, for tungt. For det ærlige svaret er “jeg vet ikke”. I keld begynte jeg å skrive en kommentar på en bekjents innlegg på Under Arbeid, hvor jeg gikk inn på dette, og kom frem til at jeg like gjerne kunne prøve å skrive ut den originale bloggposten.

Det intuitive svaret på spørsmålet er nei. Jeg er ikke en potensiell voldtekstmann. Jeg kunne aldri tvunget meg til sex med en kvinne mot hennes vilje. Overgripere er avvikere, traumatisert av vonde opplevelser i barndommen, frustrerte og bitre tapere som bruker makten i voldtekten til å «ta hevn», sosiopater. De er ikke som deg og meg.

Forskningen støtter dette synet, i alle fall delvis. Menn som voldtar faller ofte inn i noen kategorier. Traumatiserte. Sinte og frustrerte, med en følelse av maktesløshet og manglende selvtillit. Impulsive personer med sosiopatiske trekk.

Samtidig er det en stor gråsone her. Jeg tror ikke jeg er noen potensiell voldtektsmann. Som jeg skrev, jeg kunne aldri tvunget meg til sex med en kvinne mot hennes vilje. Derimot vet jeg at jeg har vært i situasjoner jeg i etterkant har angret på det jeg gjorde. Der jeg har sett, i etterpåklokskapens lys, at det jeg gjorde ikke var forsvarlig. At jeg gikk for langt, ikke hadde kontrollen, ikke forsikret meg om at partneren min var med. Med elementer som alkohol, maktrollespill, eller faktisk makt- eller autoritetsforhold, om enn bare uformelle, kan dette med samtykke lett bli en gråsone (noe jeg også har skrevet litt om tidligere). Jeg har vært innom den gråsonen. Det har heldigvis gått bra. Jeg har gjort det eneste jeg følte har vært riktig, å ta kontakt for å forsikre meg om at sexpartneren min har hatt det bra, og har heldigvis fått vite at de har opplevd det som skjedde som noe positivt.

Men det visste ikke jeg der og da. Det at jeg i etterkant var usikker, selv om usikkerheten bare var en liten, gnagende usikkerhet, er ikke bra nok. Jeg ser tilbake, og innser at jeg bare trodde der jeg burde visst. Jeg trodde alt var greit – og det var det – men jeg ser at jeg ikke hadde nok kontroll over situasjonen til å vite at alt var greit.

Å innrømme overfor meg selv at jeg kunne ha gått over grensa, at jeg faktisk er i stand til å begå et overgrep – ikke med vilje, men av uforsiktighet – var vanskelig. Å faktisk stå frem med denne innrømmelsen er kanskje enda vanskeligere. Men jeg tror det er viktig å gjøre det. For min egen del er det viktig å innrømme muligheten til meg selv, for om jeg vet at det er en mulighet er jeg bedre i stand til å unngå det. Finnes ikke muligheten i min bevissthet, så tror jeg meg ikke i stand til det. Da kan jeg på en måte gjøre hva jeg vil – for jeg kommer jo ikke til å gå over grensa uansett. Å skrive om det er viktig fordi jeg tror de fleste menn er som meg – i bunn og grunn gode menn, men i stand til å i uforsiktighet gå for langt*. Jeg tror og at om vi klarer å innrømme for oss selv muligheten – hvor usannsynlig den enn er – så er vi bedre i stand til å unngå at den blir en realitet. Om jeg kan få andre menn til å ta en ærlig, dyp titt inn i seg selv, så er det verdt det.

*Når det er sagt, så tror jeg ikke de fleste overgripere er som meg. De fleste overgripere er kanskje heller motsatt, i den forstand at de ikke klarer å ta ansvar for sine egne handlinger og innrømme at de er i stand til å begå overgrep. De fornekter realiteten og ser ikke på det de selv har gjort som et overgrep, eller de bryr seg rett og slett ikke om konsekvensene handlingen har hatt for offeret. Deres overgrep er ikke tilfeller av å ha vært uforsiktig, men av villet utnyttelse og forvridde idéer om hva som er og ikke er akseptabelt, hva som er og ikke er overgrep.

Som et postscript vil jeg gjerne linke til en tekst ei venninne sendte meg etter at jeg postet dette. Den handler om noe litt annet; om overgriperne jeg snakker om i fotnoten, som står for de fleste overgrepene (mange vil nok bli skremt over hvor stor andel av den mannlige befolkningen det er snakk om), og hva vi kan gjøre for å innskrenke spillerommet deres og gjøre problemet mindre. Om du har kommet så langt i mitt innlegg her at du leser dette, anbefaler jeg deg å gå og lese denne og.

Posted in Comments, Norsk, Personal | Tagged , , | 1 Comment

Sandnes-Oslo – et lite eksperiment i live reiseskildring

Jeg fikk for meg at jeg skulle forsøke å skrive en slags reiseskildring av turen min hjem til Trondheim etter sommerferie hjemme hos foreldrene mine,    inspirert av boka “Telling True Stories”. Dette er  resultatet.

Klokken er kvart over seks. Det banker på døren, hjemme på barnerommet mitt fra jeg var liten. Min søster er på vei til jobb, og vil ønske meg god reise. Jeg reiser før hun er hjemme igjen. Får en klem, og synker raskt tilbake i søvnens rike.

Jeg våkner igjen nærmere halv åtte. Sjekker mobilen. Alarmen er stilt til ti på åtte, så jeg døser litt. Leser litt. Når alarmen går står jeg opp. Treffer mamma i gangen. Hun vil gjerne inn på badet en rask tur før jeg går i dusjen. Jeg går tilbake på rommet, pakker litt.

Tilbake på badet. Småtrøtt går jeg i dusjen. Vannet er godt, oppkvikkende. Får vaska meg, tørket meg, pusset tennene. Tar på meg en boxershorts, og fortsetter pakkinga. Fikk gjort mesteparten i går, men det gjenstår alltid litt. Pappa står opp og går i dusjen. Mamma ti minutt senere. Kommer inn til meg, snakker om ryddinga i noen gamle tegneserieblader jeg ikke ble ferdig med. Jeg pakker videre mens hun går ned for å lage frokost, kler på meg. Oppdager atjeg har rotet bort sokkene mine, og begynner en desperat leting gjennom ferdigpakket bagasje for å slippe å gå barfott hele togturen.

Frokost er kokt egg og min grandtantes rundstykker. Grove, ganske kompakte boller med hele frø. Veldig gode, egentlig. Vi sitter og prater om løst og fast. Pappa rydder av – og lager te til meg – mens jeg fremdeles spiser. Han har et par ting å fikse før jeg drar. Mamma tar en tur på badet mens jeg bærer bagasjen min ned, og pakker det aller siste – mobil og tablet som har ligget til lading til nå. Jeg har hatt problemer med mobilen min i det siste, en eller annen app ligger og kjører prosessoren varm i bakgrunnen, og dette sluker naturlig nok batteri, i tillegg til å gjøre hele greia treig som sirup. Derfor vil jeg la den ligge til lading lengst mulig.

Vi kjører ned, alle tre, til togstasjonen. Går opp bakken med min alt for store menge bagasje – to trillebager, en paraply, en fire meter lang fiskestang (heldigvis i tre deler), en pose med mat, og min vanlige skulderbag. Toget er selvsagt forsinket, så vi setter oss ned for å vente. Skyene ligger lett over  byen, og i min linjakke og bukse er jeg behagelig kledd. Mamma fryser litt, dog.

Pappa møter en gammel bekjent på perrongen – en av byprestene i byen, tror jeg. Han står og snakker med ham, og blir invitert med på golf senere på dagen. Det passer ham perfekt, for han måtte kansellere en golf-flight med venner klokken 1040 for å kjøre meg ned hit. Mamma og jeg snakker om tiden fremover. Om masteroppgaveskriving, om meg og Matilda – kjæresten min – og om jul.

Toget kommer, en halvtime forsinket, og etter mye styr kommer jeg meg ombord. Det er feil togsett, plassnumre stemmer ikke, men heldigvis er det foreløpig godt med plass. Jeg setter meg ned, sender en melding gil Matilda, og sovner tvert. Våkner med en sovende venstrearm en time senere. Får av meg klokke og ring, masserer blod tilbake, og legger meg til igjen.

Toget ruller videre gjennom sørlandslandskapet. Folkene foran meg snakker om Tønes. Jeg leser litt i boka «Telling True Stories». Det er en bok om det å skrive ikke-fiksjon, med spesielt fokus på det å skrive narrativer. Jeg forestiller meg at jeg kan få bruk for en del av det på masteren min, mens andre deler er litt for journalistisk til at jeg vil eksperimentere med det på en så viktig oppgave. Boka kjøpte jeg egentlig som inspirasjon til denne bloggen, fordi jeg hadde en tilgodelapp på Tronsmo i Oslo. De, «En riktig voldtäktsman» og «Drinkology» fikk jeg meg en regntung dag i forrige uke. Eller, egentlig ikke regntugn. Det traff bare en veldig krzftig byge akkurat idet jeg hadde gått inn i bokhandelen. Hamret ned. Stakkars Matilda ble fanget ute i det, mens jeg utnyttet anledningen til å utforske Norges muligens beste bokhandel enda litt bedre enn jeg hadde gjort før. Jeg ville ha en bok om å skrive, visste jeg, men det var deeneste halvveiz sikre.

Tilbake til togreisen. Jeg sitter og irriterer meg over telefonen min. Helt siden jeg fikk siste Android-versjon har den oppført seg dårlig. Nå klarer jeg endelig å oppdage en mulig kilde. Det er sannsynligvis Facebooks skyld. Jeg har gått og trodd at det var et minneproblem, men nærmere undersøkelser tyder på at det er prosessoren som overlastes. Så da avinstallerer jeg nok Facebook-appen når jeg er hjemme igjen, og ser om det hjelper.

Toget går tilslutt inn på Kristiansznd stasjon. Her står det buss for tog, men jeg slipper heldigvis å bytte. Det er kun de som skulle ha kommet på som må ta dem. Jeg har fremdeles to seter for meg selv. Spiser lunsjen min. Tunfisksalat med couscous, avocado, ost og tomater. Har fått beskjed av Matoilda om at jeg får hjemmelaget indisk gryte når jeg stopper innom Oslo, men inntil da skal jeg kunne leve godt på denne. Det er mye mat i boksen.

Jeg leser litt mer. Malcolm Gladwell skriver om journalistiske profilers grenser.  Avslutter med et utsagn jeg må si meg veldig enig i. «I write profiles about ideas because I’m deeply skeptical of the legitimacy of writing only about the person. Profiles need to be more sociological and much less psychological.» Men så er jeg sosiolog, og, da.

Jeg har sovet litt mer. Ser at pappa har ringt, og Matilda har sendt melding. Pappa var egentlig mamma, og hun forteller meg at de kan få sendt en lydopptaker jeg gjerne ville hatt oppover til Trondheim med datteren til noen venner av familien. Perfekt! Matiøda forteller meg at hun må gjøre en liten jobb mens jeg er der, levere noe greier i midt i de fire timene jeg er der. Men det fikser seg, hun får gil å endre litt slik at vi går innom med det på vei hjem til henne. Ting flyter rett og slett virkelig bra for meg for tiden. Håper det holder seg utover semesteret, og!

Et godt stykke forbi Kristiansand får jeg en nabo. En ung blond dame. Sitter bare der og hører musikk. Det er da egentlig helt greit.

Nå stopper vi på Juksebø i «påvente av et møtende tog». Juksebø? Har de fått navnet fordi de lokket så mange til seg med sommerlandet sitt, som i motsetning til det ekte Bø bare består av et par røde stasjonsbygg og kilometervis med skog? Kilometervis med skog kan være gøy det – jeg tenker til og med på å begynne å jakte for tiden, og da blir skog enda mer spennende – men jeg tviler barnefamiliene som kommer ut og ser skog istedenfor tivoli blir så begeistret. Kanskje pappaen blir, som far til Tommy i Tommy og Tigeren når de reiser på teltferie. Men gleden blir raskt sugd ut når barnene blir grinete og  myggspiste.

OK, om jeg ser ut vinduet nå ser jeg at det er litt mer her enn bare skog. Men likevel. Dette er en reiseskildring i bevissthetsstrømstil, så dere får bare tåle faktuelle feil og unøyaktigheter.

Setenaboen spiser helnøtt og jeg har halsbrann. Et barn gråter lenger fremme i toget. Jeg har litt lyst å bevege litt på meg, kanskje ta en tur til kafévognen. Men i og med at toget er overfylt er et nok ganske trangt der. Barnet gråter høyere, skriker. Hvorfor kan ikke foreldre spom reiser med småbarn passe på å ta familioevogn? Kanskje de hadde det, men vognen var full på grunn av alt rotet med toget. Jeg lar tvilen komme tiltalte tilgode. Denne gangen.

Jeg har sovet litt igjen. Toget er snart fremme i Oslo. Her skal jeg møte Matilda noen få timer, og det må jeg si jeg gleder meg til. Så er det videre til Trondheim med nattoget. På tide å legge ned tableten og pakke sammen tingene mine. Takk for denne gang.

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Kunst og marked

Jeg leste for en stund tilbake en diskusjon rundt kunst og markedet. En politisk debatt om støtteordninger til kunstnere. I bunn og grunn handlet det om for eller mot FrP’s ønske om å fjerne disse, og la kunsten legges under markedet, slik at kun kunsten som klarer å selge vil overleve. Dette er litt av mine tanker om hvorfor dette ikke er en særlig god idé, skrevet i affekt og ikke redigert i særlig grad i etterkant.

Kunst skal være nyskapende. Den er kreativ, eksperimenterende, og ikke minst, den skal *utfordre* og få deg til å tenke. Ekte kunst er sjeldent særlig populistisk eller lett å spre til “massene” (for de fleste av oss vil ha relativt lettfordøyelig underholdning mesteparten av tiden). Den når ut til relativt få personer, men disse relativt få personene er ofte ganske så oppegående mennesker med evne til å reflektere over det de har opplevd og omformulere det til noe som når ut bredere. Slik sprer kunstuttrykket seg nedover i kulturen, og fører til utvikling i samfunnet.

Kunsten bør egentlig sammenlignes med grunnforskning – det *er* en slags subjektiv grunnforskning, en utforskning av følelser, gjerne av tidsånden i samfunnet, på et emosjonelt plan. Kunsten reflekterer samfunnet, og fører selv til refleksjon over samfunnet. Derfor bør vi støtte kunstnere, abtrakte som realistiske, som faktisk er nyskapende og som har en tanke bak kunsten sin. Om du snakker med kunstneren selv, vil du ofte innse at det ligger betydelig tankevirksomhet og mentalt arbeid bak selv et verk som utenfra, uten den kunnskapen som skal til for å forstå den, virker helt formålsløst. Disse tankene er gjerne flyktige og uklare – men det er fordi de prøver å fange noe flyktig og uklart, følelser som ikke helt går an å kommunisere verbalt (og så finnes det selvsagt en del talentløse tåkefyrster, også, som bare soper noe sammen og sier at “nei, det er selvforklarende” eller bruker forvirrende språk for å skjule at de egentlig ikke har noe å fare med, men disse blir normalt avslørt etterhvert).

Kunst er ikke et fint maleri på veggen, som gir deg følelsen av ro og gjør at du slapper av. Det er, på sitt beste, kunsthåndtverk. Ekte kunst er sentralt for å drive samfunnet fremover, det er sammen med filosofien kulturens (og da mener jeg ikke kultur som i “kulturminisiter”, men som i hele den forståelsen vi som samfunn har av verden) og den menneskelige situasjonens grunnforskning, og bør derfor støttes av staten, slik også grunnforskning innen andre felt gjøres.

Forøvrig, et av problemene med at kunsten skal måtte være åpen og tilgjengelig er at den er en tilvendt smak. Man må faktisk arbeide litt, sette seg inn i ting, for å forstå referansene et kunstverk prøver å formidle og få glede ut av det*. Slik er det forøvrig med det meste, egentlig. Veldig få har særlig glede av å lese en ny matematisk oppdagelse, men de som har studert matematikken og forstår hva det dreier seg om kan virkelig finne glede og skjønnhet i en enkel, nyskapende formel. Og så kanskje en doktoringeniør finner en måte å bruke denne formelen på for å skape noe med halvpraktisk anvendelse, som en gründer tar videre og utvikler til en forretningsidé.

Ikke at jeg mener at kunst kan måles i penger. Man kan like lite måle verdien av kunsten i penger som man kan måle verdien av opplysningstidens tenkere i penger. Men dette ga opphav til den amerikanske og franske revolusjonen, til frigjøring av store deler av Europa fra eneveldige herskere, og til den vestlige sivilisasjon slik den er i dag.

Kunsten er sivilisasjonens vugge, og en sivilisasjon uten levende kunst er på vei ned i graven.

*I Norge er vi veldig dårlige til å formidle slik kulturell kunnskap gjennom skolen, mens mange kontinentale land gir et mye grundigere grunnlag på dette feltet.

(For ordens og gjennomsiktighetens skyld): Jeg er ikke kunstner selv, men kjæresten min er det.

Posted in Comments, Norsk | Tagged | Leave a comment

Den seksuelle gråsonen

Denne teksten ble skrevet som min semesteroppgave i faget “KULT2206 – Perspektiver på kjønn”, ved NTNU, våren 2013.

Marthe Michelet skriver i Dagbladet 6. desember 2012 om problemet med den seksuelle gråsonen (Michelet 2012). Området der grensa mellom friheten til å ta egne valg – selv om de skulle være dumme – og friheten fra å bli utnyttet av personer med mer makt og erfaring enn en selv blir utydeliggjort. Den konkrete bakgrunnen er Ingebrigtsen-saken. Saken omhandlet Arbeiderparti-politiker Roger Ingebrigtsen, som i en alder av 37 år hadde et seksuelt forhold til en 20 år yngre jente aktiv i partiet. Jenta stod senere frem og fortalte at hun hadde følt seg presset til forholdet, men valgte å ikke anmelde. Saken illustrerer godt den seksuelle gråsonen, der tilsynelatende frie valg blir gjort av kompetente aktører, samtidig som maktforhold og [noe… hva blir ordet her?] spiller inn og gjør farvannet grumsete. Michelet bygger på saken og debatten i etterkant for å belyse gråsoneproblematikken, og jeg ønsker her å gå dypere inn i dette, og kanskje prøve å peke ut noen veier som kan hjelpe oss i retning av å skape en syntese av de to motstridende prinsippene –friheten til og friheten fra.

Slike gråsoner er ubehagelige. De er områder der tvetydigheten og usikkerheten hersker, og de fleste av oss liker ikke den opplevelsen. Da blir det lett å prøve å bryte gjennom uklarheten og finne en forklaring, en ideologi, som styrker kontrasten og gjør det lettere å se hva som er rett og hva som er galt. Her drar Michelet frem to ekstremer: radikalfeminismen og liberalfeminismen, som noe karikert kan sies å prøve å henholdsvis svartmale og hvitmale gråsonen, selv om de faktiske synene innad i miljøene selvsagt er mer nyanserte. Den radikalfeministiske tankegangen vektlegges maktstrukturene i patriarkatet, og hvordan disse gir en gruppe aktører – menn – større handlingsrom til å oppnå det de ønsker (Lorentzen og Mühleisen 2006). Kvinners valg er fra dette synet kun delvis frie, styrt av en rekke eksterne forventninger og internaliserte verdier, og situasjonens makt kan bli så stor at valgene i realiteten er ufrie, til og med om de ikke oppleves så av kvinnen selv.

På den motsatte siden av spekteret setter Michelet liberalfeministene. Liberalfeminismen Michelet snakker om baserer seg på liberal, individualistisk filosofi, og legger dermed en antagelse om at valg er frie og rasjonelle til grunn. Med dette grunnsynet blir gråsonene forstått på en helt annen måte, og det sentrale spørsmålet blir det om samtykke eller mangel på dette. Situasjonens makt – alle de eksterne faktorene som spiller inn og påvirker valgene – blir tilsidestilt, og ansvaret for handlinger og de resultatene som følger legges dermed på kvinnen selv – gitt, selvsagt, at det ikke foreligger faktisk tvang.

Begge disse ståstedene blir problematiske i møtet med opplevd virkelighet. Gjennom fokuset på forenklede kriterier underkjennes på mange måter opplevelsene de involverte har av situasjonene, til fordel for en slags objektivisert virkelighetsforståelse av hva som “egentlig” har skjedd. Den liberalfeministiske forenklingen, der problemet blir redusert til samtykke/ikke samtykke, forviser som sagt i stor grad de subjektive opplevelsene av situasjonens makt til periferien. Å ansvarliggjøre individet for egne valg og handlinger på denne måten flytter forståelsen av hendelsesforløpet bort fra en forståelse der situasjonen og de sosiale strukturene legger føringer. Effekten av dette er at ansvaret for utfallet flyttes fra de med relativt mer makt til de med relativt mindre makt. De med mer makt er nemlig bedre i stand til å definere eller utnytte situasjonen og rammene rundt interaksjonen, og når disse blir usynliggjort, kan maktpersonen utøve sin makt i det skjulte, uten å måtte gå til bruk av tvang. Karen Rian (1982) påpeker at samtykke og selvbestemmelse ikke nødvendigvis er det samme. For at en handling skal kunne sies å være selvbestemt må den være et aktivt valg tatt i en situasjon der flere meningsfulle alternativer eksisterer, og en forenkling av gråsonen til spørsmålet om samtykke mister denne viktige nyansen. Et samtykke er ikke mye verdt når alternativene oppleves som vanskeligere enn å bare la seg bli ført av den aktive parten.

Den radikalfeministiske tilnærmingen fører derimot med seg andre problemer. Tanken om at alle valg som ikke blir gjort i en kontekst av likhet nødvendigvis er ufrie ugyldiggjør mange valg, og det legitime handlingsrommet for individene innskrenkes. Radikalfeministisk teori henter mye av grunnlaget for denne argumentasjonen fra marxistisk teori og konseptet om falsk bevissthet. Ifølge denne teorien skjuler de institusjonelle strukturene i samfunnet de faktiske maktrelasjonene mellom grupper og individer. Gjennom slik falsk bevissthet blir spesielt de undertrykte grupper villedet til å tro at den strukturen de er sosialisert inn i er bra, og vil kjempe for de verdiene som ligger i samfunnet, selv om de faktisk har en negativ effekt på dem som individer eller gruppe (Hansson 2008:74). En slik tilnærming, selv om den påpeker noe viktig, fratar likevel den undertrykte eierskap til det handlingsrommet hun faktisk har. Sosiologen Dorothy Smith (2005) mener at folks konkrete opplevelser av sin egen situasjon må settes i sentrum. Maktstrukturer bør utforskes, men de bør utforskes fra et standpunkt som tar de konkrete opplevelsene på alvor, og ikke forkaster dem som formet av en ekstern kraft (patriarkatet, kapitalismen) om de ikke passer inn med den «rette» måten å oppleve situasjonen på ifølge det teoretiske ståstedet. En teori om kvinners situasjon som underkjenner store deler av den kvinnelige befolkningens opplevelse av sin egen situasjon som i beste fall irrelevant, i verste fall gal, har et stort problem med å forklare og forstå samfunnet.

Det handler i bunn og grunn om handlingsrom. Gråsonen dukker opp der en aktør ikke har flere gode og meningsfullte alternativer å velge mellom, når de eksterne strukturene i samfunnet blir grensesettende heller enn muliggjørende for den ene parten i en samhandling. Det er ikke urimelig å påstå at kvinners handlingsrom på det seksuelle felt er mer innskrenket enn menns. Både sosialt og biologisk er kostnadene større, og dette har en betydning for hvor gode forskjellige valg blir. Kvinner forventes å være den passive parten, hvis hovedvalg er å si ja eller nei til mannens tilnærminger, og både det å bryte med denne normen – å være aktiv i søken etter sexpartnere – og det å takke ja til for mange ses ned på. Den biologiske forskjellen i kostnader er takket være prevensjon heldigvis sterkt redusert, men fremdeles er det kvinnen som bærer kostnadene om noe her skulle gå galt. Likevel er det å anta at asymmetri i handlingsrom, som i bunn og grunn er asymmetri i makt, nødvendigvis fører til utnyttelse, en feilaktig slutning. Valg som rent overfladisk kan virke å være underlagt strenge eksterne rammer kan vise seg å være valg tatt av aktive aktører som på en kompetent måte navigerer handlingsrommet sitt. Kanskje ville valgene sett anderledes ut om handlingsrommet var større, men valgene oppleves likevel som meningsfulle for individet. Samtidig kan de og oppleves som høyst problematiske, det minste av flere onder, som eneste utveien ut av en ubehagelig situasjon. Den eneste måten å finne ut av hva som gjelder for en gitt situasjon er å gå inn i den og få de involvertes opplevelse.

Gråsonen er altså, slik jeg oppfatter dem, av natur nettopp gråsoner – hverken svarte eller hvite, et område der fortolkningen av situasjonen er viktigere enn en objektiv oppramsing av hendelsesforløp og rammer. Situasjonen kan ikke forstås objektivt, men kun fra subjektive standpunkt. Forsøkene på å bryte inn i gråsonen og definere et objektivt standpunkt som disse subjektive standpunktene skal vurderes ut fra vil dermed av nødvendighet innskrenke og undertrykke. Å svartmale umyndiggjør, å hvitmale skjuler overgrep og utnyttelse. Samtidig virker det klart at noe må gjøres. Ikke bare oppleves gråsonen ubehagelig, en grå flekk på kartet som vi ikke klarer forstå, det ligger faktisk mange skjebner som kunne vært bedre gjemt der inne. Men om vi ikke kan utvikle et objektivt standpunkt å løse problemet fra, hva kan vi gjøre?

Løsningen synes for meg å være todelt. For det første må det settes søkelys på gråsonen. Forskning – som tar subjektenes standpunkt på alvor – må gjøres for å avdekke hvordan maktstrukturer virker inn i folks konkrete opplevelser. En tilnærming i retning Dorothy Smiths institusjonelle etnografi må brukes, slik at både strukturene og de subjektive opplevelsene av disse får sin plass. Denne kunnskapen må så tilbakeføres til de som lever i gråsonen. Kun gjennom å selv være i stand til å gjenkjenne situasjonens makt kan kompetente aktører motsette seg dem. Men dette må ikke gjøres på en fordømmende måte, det må gis rom for at noen på tross av maktulikhetene faktisk finner disse valgene tiltrekkende. Videre må det arbeides for at folk er i stand til å nyttiggjøre seg av informasjonen. Det trengs ikke bare kunnskap, men kompetanse i å motsette seg situasjonsmakten når denne oppleves. Tilslutt må også kunnskapen spres oppover i systemet, og det må arbeides politisk for å utvide handlingsrommet til kvinner (og andre med relativt mindre makt) slik at gråsonen blir mindre. Det er en utopi å tro at den kan fjernes helt, og å bortdefinere den skyver den bare ut i periferien, gjør den usynlig (og med det også de mennesker som gjør sine valg i gråsonen). Ved å istedenfor ta den på alvor som den gråsonen den er kan man gjøre det mindre problematisk for de som trår inn i den – frivillig eller ufrivillig – å navigere på en kompetent og god måte.

Referanser

Hansson, Finn (2008) Definisjon av falsk bevissthet. I Korsnes, Olav (red.). Sosiologisk leksikon. Oslo: Universitetsforlaget.

Lorentzen, Jørgen og Mühleisen, Wenche (2006). Kjønnsforskning. En grunnbok. Oslo:Universitetsforlaget.

Michelet, Marte (2012). «Frihet fra, og frihet til». Kronikk i Dagbladet, 6. desember. Hentet 18.3.2013 fra http://www.dagbladet.no/2012/12/06/kultur/debatt/ideer/feminisme/sex/24705229/

Rian, Karen (1982). «Sadomasochism and the social construction of desire.» I Linden, Robin Ruth (red.). Against Sadomasochism: A radical feminist Analysis. San Francisco, Calif. : Frog in the Well

Smith, Dorothy E. (2005). Institutional ethnography: a sociology for people. Lanham, Md.: Altamira

Posted in Uncategorized | Tagged , | 1 Comment

Lysere bilde – for hvem?

Hege Storhaug fra Human Rights Service skriver i Klassekampen 29/1 om integrering, norsk kultur og elitefeminisme. Hun diskuterer i hovedsak to ting: hvordan innvandring truer den norske velferdsstaten, og hvordan innvandringen truer norsk likestilling. Det første vil jeg ikke gå inn på her, men jeg vil gjerne si noen ord om det siste.

Storhaug provoserer meg nemlig voldsomt. Hennes argumentasjon virker som retorikk der hun manipulerer fakta og følelser for å få feminisme til å fremstå som fremmedfiendtlig, og den gode likestillingsforkjemper (i motsetning til “elitefeministene”) til dermed å måtte være mot innvandring og innvandrere.

La meg her skyte inn at jeg er enig i et av hennes poenger. Importerte kvinnefiendtlige holdninger er et problem, og venstresiden i politikken burde være mer villige til å ta den debatten. Jeg tror dog ikke disse holdningene er en faktisk trussel mot norsk likestilling i et større perspektiv, selv om de har stor innvirkning på mange innvandrerkvinner, men det er definitivt feminismens (og alle frihetselskende menneskers) solidariske plikt å kjempe mot dem. Problemet mitt med Storhaugs innlegg er dog konklusjonen hennes. Hun påstår at feminismen i Norge – og Europa – er på retur, og at dette skyldes islamske innvandreres kvinnefiendtlige holdninger. Mange (innvandrer)kvinner lever i Norge i dag et marginalisert liv, en tilstand “elitefeministene” ikke vil ta innover seg, og bildet av likestillingen ville vært mye lysere om vi hadde vært strengere på innvandring.

Da kan jeg ikke annet enn å spørre: Lysere for hvem? For Norge? Ja, det kan nok tenkes. Vi hadde jo hatt færre islamistiske mørkemenn som undertrykker sine kvinner og skjeller ut våre, og dessuten færre innvandrerkvinner som kunne blitt undertrykt. Men hvordan ville dette hjulpet de undertrykte potensielle innvandrerkvinnene, som Storhaug peker mot og sier har det så mye verre enn etnisk norske kvinner? Hadde de hatt det så mye bedre om de aldri hadde kommet til Norge, men blitt værende på landsbygda i Iran eller Pakistan? Hadde situasjonen vært lysere for de innvandrerkvinnene som i etterkant av å ha kommet til Norge – eller kanskje i etterkant av at foreldrene kom til Norge – har klart å løsrive seg fra forfedrekulturens kvinnefiendtlige syn og blitt suksessfulle, frigjorte individer?

For meg virker det som om Storhaug i kronikken prøver å posisjonere seg selv på en moralsk høyde, der hun forsvarer de svake og undertrykte, for så å foreslå en løsning som ville forverret deres situasjon dramatisk. “Elitefeministene” som Inga Marte Thorkildsen og Malin Lenita Vik prøver kanskje å børste problemet med undertrykte innvandrerkvinner under teppet, men Storhaug ser helst at teppet skulle ha vært rullet sammen og sendt ut av landet.
Jeg påstår ikke at vi kan løse problemet med undertrykte kvinner i islam gjennom innvandring. Kvinnene må frigjøre seg selv.

Min harme har egentlig ikke så mye med saken i seg selv å gjøre, som med hvordan Storhaug argumenterer. Å sanke sympati ved å fremheve de svake og undertrykte innvandrerkvinnenes vanskeligheter, for så å konkludere med at alt hadde vært så mye bedre om de bare ikke hadde kommet er i første omgang, er et frekt og manipulerende retorisk grep. Å rette lyset mot “elitefeministenes” manglende forståelse for innvandrerkvinnenes undertrykkelse, for så å vri det slik at det i bunn og grunn er innvandrerkvinnene som er problemet – det er det som provoserer meg.

[Redigert 11/2-2013. Jeg hadde klart å skrive at Hege Storhaug var fra Human Rights Watch. Hun er fra Human Rights Service. -tutorp]

Posted in Comments, Debate, Norsk | Tagged , , , , | 2 Comments

Forskningsetisk uredelighet

Magnus Stray Vyrje skriver i et leserinnlegg i Aftenposten 5/7 2012 («Er det uredelig å forske?») om vitenskapelig uredelighet og plagiat innen forskning. Han spør seg om det skal være riktig at det skal være uredelig for forskere å bruke kildemateriale på måter som for andre er tillatt, nærmere bestemt at det skal være nødvendig å referere til kildene for de påstander man i en vitenskapelig artikkel kommer med. Dette, sier Vyrje, gjør at forskernes mulighet til å bygge videre på tidligere forskning innskrenkes. Jeg mener dette er en svært feilaktig fremstilling av hva det i denne sammenhengen menes med plagiat, og at kravene tvert om styrker forskeres mulighet til å bygge videre på tidligere forskning.

Bakgrunnen for Vyrjes innlegg er at en professor ved BI har hentet resultater og påstander fra andre forskere uten å vise til hvor disse kommer fra. Dette anses av Vyrje som helt akseptabelt, og i for eksempel en aviskronikk av samme forsker ville det også vært det. Slik fungerer det imidlertid ikke i vitenskapelige forskningsartikler, og begrunnelsen for dette er ikke utelukkende hensynet til opphavsretten. Det viktigste hensynet er nok heller gjennomsiktelighet.

For at andre skal kunne bygge videre på et forskningsarbeid er det viktig at det er klart hvor resultater kommer fra, slik at de som er interesserte kan gå tilbake til disse kildene og selv studere dem. Det vil sjeldent være mulig å gjengi det fulle resultatet av et forskningsarbeid i sin egen artikkel, og når man omformulerer seg kan man ende opp med å endre litt på meningsinnholdet. Skjer dette nok ganger, og vi mangler henvisninger tilbake til tidligere arbeid slik at vi kan korrigere oss, kan resultatet bli at den proverbielle fjøra blir til ti høns. Det er dermed viktig at en forsker ikke bare vet hva han selv bygger på, men også hva de han bygger på har bygget på. Han må ha tilgang til informasjon om hele byggverket, ikke bare etasjen under.

Det er også et annet poeng. Man kan generelt si at om en påstand i en forskningartikkel ikke har en kilde, så skal man kunne anta at påstanden kommer fra artikkelforfatteren. Vyrje drar frem Einstein, og påpeker at han ikke fikk enerett til sine relativitetsteorier, kun sine formuleringer og forklaringer av disse. Dette er slik det bør være. Kunnskap bør være fritt. Men det er ikke helt dette Vyrje ender opp med å argumentere for. Det er mer som om han argumenterer for at det skulle være greit å ta Einsteins verker, skrive litt om på dem og så publisere dem som sine egne. Å gjøre noe slikt bør medføre fordømmelse.

Det er altså gode begrunnelser bak kravet om at en forskningsartikkel skal henvise til sine kilder. Disse er ikke forankret i opphavsretten, men i behovet for at kunnskapen skal være tilgjengelig og etterprøvbar. Å senke på kravene vil dermed ikke tjene forskningen, men tvert om svekke den. For hva hjelper det om du gjør et aldri så bra arbeid, når du ikke kan se at grunnmuren, mange etasjer ned, ikke er solid?

Posted in Comments, Norsk | Tagged , , , , | 2 Comments